og
og |å; i bet. 2 også åg|konj. og adv. 1 som konj. (se også både – og) brukt til å forbinde to logisk likeverdige ord, setningsledd el. setninger mus, rotter og ekorn hører til gnagerne | laste- og lossearbeiderne | én og én er to | de bor på landet, og det trives de med | vi gikk og (vi) gikk (jf. å IV) | være med og gjøre noe | de ble stående og se | vi skal til butikken og handle | – (med svekket bet., ofte brukt i parallelluttrykk med en bestemt stilistisk valør) i rykk og napp | rubb og rake | rubb og stubb | flere og flere stadig flere | det blir verre og verre | på den og den dato | 'har du hatt det fint?' 'fint og fint' nåja, ikke ubetinget, fint kan man ikke akkurat kalle det | – (i utrop) og det våger du å si til meg! | og jeg som har glemt paraply! 2 (som adv., bare trykksterkt og etterstilt, ofte til slutt i setningen, ofte skrevet òg) også 1: jeg vil være med jeg og | jeg òg vil være med | det var da merkelig og! | pokker og! norr. ok, besl. med øke